Tilbake til hovedsiden; Trening med Finn-Arild & Loke

Spor

Med forstyrrelser og kryssende spor, 29. juli 2006

Har man lest de foregående innslagene om temaet spor, vil man sikker tenke, ja vel, var ikke dette litt tidlig? Vi har jo ikke akkurat gått så veldig mange spor, og så skal man i en alder av 3 1/2 mnd begynne med forstyrrelser og kryssinger i sporet. Til de som stusser på dette må jeg si en ting. Helt enig, dette er litt tidlig, hunden vet jo ikke eksakt hva han skal gjøre ennå en gang. Øvelsen spor er langt fra generalisert ennå. Men denne gangen kommer Murphys lov inn, og spiller meg et lite puss i forhold til det som var planlagt....

Sporet ble i utgangspunktet lagt i den hensikt å videreføre temaet, varierende underlag. Denne gangen gikk vi på sand og pukk, med et sprett innslag av gress. Vinden var perfekt, dvs jeg fikk lagt sporet med en god og konstant vind i ryggen. Helst ville jeg hatt det vindstille, men når tingene var som de var, fikk jeg lagt sporet slik at Loke ikke hadde sjanse til å få noe overvær av godbitene i sporet, eller slutten. Også denne gangen var det matskålen som stod i enden av sporet. Selve sporet var på ca 60 m. Da hadde jeg en god mulighet til å kunne krysse med sporet dersom han ikke slo på det i fra starten. Vi jobber fortsatt ut fra teorien, vi er på tur og så ser vi hva som skjer. Finner han sporet er det bra, finner han det ikke, så er vi på tur. Loke så at jeg forsvant med matskålen hjemme, og han hadde tydeligvis begynt å forstå at vi nå skulle gjøre noe, fordi når jeg kom hjem var han tydelig giret. Jeg latet som ingenting og lot det gå 60 min før vi gikk hjemmefra og de 350 m bort til stedet hvor sporet lå. Når han så jeg tok på med ryggsekken som jeg har hundeutstyret i, begynte han å pipe og hoppe rundt. Jod noe har skjedd og det er ikke bare forventning om mat.

 Jeg gikk en annen vei bort til sporet enn den jeg gikk første gangen. Tanken var at han ikke skulle slå på sporet før vi var på det stedet jeg ønsket at han skulle fange det opp. Hvorfor? Tja si det, tanken var å ha kontroll på øvelsen, men i ettertid ser jeg at det ikke hadde vært noen skade om han tok sporet hjemmefra og bort til stedet hvor jeg definerte starten. Jaja, man lærer så lenge man lever... Jeg koblet på sporlinen i halsringen, og dette tok han som et tydelig tegn på at vi skulle leiet etter noe. Vi kom 90 grader inn på sporet, Loke vinklet rett på i riktig retning. Han fikk overvær av en pølsebit bakom seg, og snudde og tok den. Dette var fordi vinden kom inn bak fra. Etter dette tok han opp sporet og vi fortsatte. Etter å ha gått ca 10 m skjønte jeg at jeg legger godbiten med for kort intervall. Ved nestespor skal vi spre de litt mer utover. Loke har så fin fremdrift (jaja det er en valp vi snakker om, så konsentrasjonen holder ikke veldig lenge før en pause) i sporet, at han ikke lenger trenger bekreftelse i form av belønning, så ofte som hvert tredje - fjerde skritt.

Etter ca 20 m kommer det en løs hund mot oss. Eieren kommer noen meter lenger bak utpå en asfaltert vei (Såheimsveien). Jeg bad eieren ta kontroll over hunden sin, men det fikk han ikke med seg. Jeg bad han, men noe mer bestemt denne gangen, at  han skulle ta kontroll over sin hund, og begrunnet det med at vi var ute og gikk spor. Da oppfattet han hva jeg sa, og begynte om noe motvillig å nærme seg hunden sin. Når hans hund begynte å gå i sporet vårt og plukke opp godbiter, sa jeg for tredje gang, med dertil heving av stemmen om at han skulle ta kontroll over sin hund. Eieren kom bort og forsøkte å få tak i hunden sin, men den ville jo finne flere pølser, og når den nesten var borte ved matskålen tenkte jeg, jaja det var det sporet. Både hund og eier hadde krysset sporet som vi gikk tre ganger. Eieren tok kontroll over hunden og fikk den vekk, jeg telte til ti og lurte på om jeg eller den andre hunden hadde påvirket Loke så mye at vi kunne glemme sporet.

Vi stod stille i noen sekunder, mens jeg telte og Loke kikket etter den andre hunden, før han satte nesa i bakken og fortsatte der han slapp. Han gikk elegant forbi krysspunktene, med nesa plantet på sporet helt bort til enden og matskålen. Den så han forøvrig ikke før nesa var helt oppi skålen. Nå fikk jeg også en bekreftelse på at godbitene kan med fordel legges med større mellomrom, siden den forrige hunden spiste opp de fleste pølsebitene. Jeg var mektig imponert og veldig fornøyd. Dette er en historien man nesten ikke tror.... Så jeg er glad jeg hadde med meg fotoapparatet slik at jeg kunne få dokumentert hendelsen :-)