Ufrivillig pause for redningshunden Emmi

Høsten 2005 måtte jeg gå den tunge veien og trekke Emmi fra beredskapslisten. Dette er på bakgrunn av en skade hun påførte seg i våres. Hadde vel aldri trudd at noe skulle kunne klare å sette henne ut av spill.

Hun kom som vanlig i sin ”på”-modus og da er det ingen hindringer som er uoverkommelig for henne. Men et lite feilsteg i trappa skulle altså få slike alvorlige konsekvenser for henne.

Hun datt rett på skinka og ødela korsbåndet. Dette må ha gjort ubeskrivelig vondt, men hun gjorde ikke tegn til å ha vondt, derfor ble ikke skaden oppdaget. Ut på sommeren begynte Emmi å halte litt, men kun ved å være litt stiv etter aktivitet. Veterinær ble kontaktet og det ble trodd at hun hadde fått seg en ”skikkelig lårhøne”. Rimadyl ble brukt i tre uker, haltingen ble borte og alt var lutter glede. I løpet av sommeren var vi på sporkurs,  treningssamlinger og hovedkurs. Emmi fungerte utmerket. Var til og med på ruinsamling i Sverige, noe som er veldig krevende.

Senhøstes tiltok haltingen og jeg bestemte meg for å få dette ordentlig sjekket opp og reiste til Drammen dyreklinikk og vet. Einar Rudi. Han er utrolig dyktig og jeg har full tillit til han. Det var han som reddet livet til Emmi da hun spiste en halv tennisball.

Den 12. november ble hun røntgen og skaden ble konstatert. Eneste redning var operasjon som ble avtalt til 14. desember.

Det var en tung dag. Operasjonen er en forsåvidt en grei sak, det er tiden etterpå som avgjør om utfallet blir bra. Ingen kan garantere at hun blir 100% bra. Turen hjem fra Drammen var en sak for seg. Emmi pep hele veien og jeg begynte å tenke på om vi ville klare re-godkjenning neste år. Alt tårnet seg og jeg gråt mine modige tårer. Emmi og jeg er IKKE klar for å gi oss ennå.

Positiv tenking er tingen. Dette skal vi komme oss etter. Skal bare gå 6 mnd i bånd først og dette hater Emmi så vi har ikke gitt opp. Litt ironi opp i det hele. Hun må bare skjønne at det er noe som heter ”av-modus” en liten stund.  

Situasjonsrapport videre kommer etter hvert. 

Skadehilsen fra Emmi og Maryan, 15 desember 2005.

Les oppfølgingen på Emmi her...