Den 11 mars var det første vår trening, den 10 mars forbrede vi søksfelt for lavinehunder på Imingfjell. Kontrastene kunne ikke ha vært større. Den 10'ende var det storm i fjellet, den 11 var det vår i lavlandet.

I tillegg til å forberede feltet skulle vi ha trent med hundene våres denne dagen, men det gav vi opp. Dette er første gang jeg har vært med på å beslutte at vi ikke skulle trene hunder på grunn av dårlig vær. Vinden var i full storm i kastene og med nedbør i tillegg så gav det til tider fullstendig white out, eller snomørkt som de sier i Vinje. Uværet denne helgen tok to liv på vestsiden av Hardangervidda. Les mer om det her i Dagbladet, VG og Nettavisen, se video fra uværet her...

Søksfeltet lå ca 4 km fra Småroi fjellstue på vei mot Bjørkeflåta. For å komme oss bort benyttet vi oss av lagets snøskuter og vi holdt oss på veien som går der om sommeren. Vegen var merket med stikker på begge sider av vegskulderen, med ca 30 m mellomrom. Det å komme oss ut gikk greit, da var det ikke "så mye" vind, men det tok seg opp i løpet av dagen. Bare det å få gravd snøgraver ble en utfordring, vinden og nedbøren gjorde det til en relativt stor oppgave å få opp all snøen. Nede i hullet føyket det så kraftig at alt ble tettet igjen, slalombriller, hulrom, klær, ja alt ble pakket med snø. Temperaturen var rundt null, og det gjorde snøen våt og vinden presset fuktigheten igjennom plaggene og inn på kroppen. Dette har jeg aldri opplevd før. Nå skal det nevnes at vi alle har Gore-tex eller Dermizax plagg så det skulle i utgangspunktet være i orden.

Veien hjem ble strevsom. Passasjerene, Marit Våle og kjæresten Stian krøp om mulig ennå lenger ned i Fjelljerven duken enn de gjorde på vei ut. Astri som satt på med meg på skuteren skulle prøve å se hvor vi kjørte. Jeg er glad vi hadde GPS med kartverk, for vi så til tider ingen ting. Jeg zoomet inn kartet så mye som mulig (ned til 5 m) og lurket meg frem i 5-10 km/t. Noen ganger så vi neste brøytestikk, men for det meste måtte vi relativt nærme den for å se den. Når vi nærmet oss Småroi fjellstue viste jeg at det kom til å være brøytekanter på begge sider av veien, så da hadde vi noe å navigere etter, men føykefonner i vegen som vi ikke så før vi var oppå de gjorde også dette til en utfordring. Vel vel vi kom oss nå frem til Småroi hvor vi hadde satt bilene våres, men her kom vi ikke videre. Vegen var igjensnødd og vi måtte pent vente på brøytebil. De første Km av bilveg var likedan som nevnt ovenfor og det var helt på grensen til at vi ikke kunne kjøre ned fra fjellet. Vi kom oss nå ned og jeg er glad for at vi fikk opplevd dette. Man får testet utstyr og seg selv. Vi holdt, men det gjorde ikke utstyret, klærne var rett og slett ikke bygd for slikt vær!