|
Da Rjukan og Tinn Røde Kors
hjelpekorps (RKHK) kom med en invitasjon til å delta på en
kveldsøvelse, var vi raske til å takke ja. Invitasjonen ble
sendt videre til de av våre medlemmer som har kommet lengst i
sin utdannelse, men det var kun Marit Våle og Rena Aadalen som
hadde anledning til å møte opp denne varme maikvelden.
Oppmøte var ved Røde Kors
huset kl 18. Her ble det gitt grunnleggende informasjon om hva
som skulle skje. Det var kommet melding fra et foreldrepar som
hadde vært på Gvepseborg med sine ungdommer, og ungdommene hadde
bestemt seg for å følge Ryes vei ned til Krosso. Ved siste
kontakt mellom foreldre og
ungdommer, hadde ungdommene kommet seg godt over halvveis ned.
Da ungdommene ikke kom ned til Krosso som avtalt, dro foreldre
opp til Gvepseborg for å gå Ryes vei ned i håp om å finne
ungdommene. De visste at det er mange snarveier i området, og
innså at de trengte hjelp til å lete. Dermed ble RKHK varslet.
Hvor mange ungdommer som var savnet var litt usikkert, men det
var minst to (det er ikke lett for foreldre å ha oversikt til
enhver tid).
RKHK har en del å gjøre før de kan rykke ut. De skal ha med seg
en god del utstyr, noe som gjør alt mye enklere for oss. En
hundefører drar ut med hunden, og litt utstyr til seg selv. Vi
har med oss en liten førstehjelpspakke og en fjellduk - denne
kvelden hadde vi lagt dette igjen i bilen (neste gang tas det
med i sekken). Ved ankomst Krossobanen nedre stasjon, fikk vi
noe mer informasjon. Vi var ikke mange nok til å dele opp i to
lag, så alle gikk samlet. Det ble opprettet KO, og
radiokontakten ble sjekket. Søkelaget fikk med en kjentmann, og
så var det å komme i gang med søket. Marit og jeg holdt oss litt
i bakgrunnen, det var jo tross alt RKHK som skulle trene på søk.
Det må være en utfordring å gå manngard i det bratte og ulendte
terrenget - tenk bare på hvor vanskelig det er for oss å holde
en rekke når vi skal tråkke terreng.
RKHK kom i gang med sin søkerekke, Marit foreslo at vi skulle
trekke noe lengre fram for å søke med hund. Jeg valgte å slippe
Fame løs, da jeg ikke har nok erfaring med å lese henne under
patruljegang. Hun var grei å styre, og det er atskillig enklere
å gå teigsøk enn å rundere. Vi passerte et lite skur som ble
sjekket, og gikk videre opp mot stien. Da fikk Marit øye på en
person som løp oppe i lia. Jeg fikk styrt Fame i den retningen,
og hun var ikke vanskelig å be på. Det tok ikke lang tid før hun
kom tilbake med melding.
Da vi kom fram til figurantene (markørene som RKHK kaller dem),
tok Marit kontakt med KO. Det ble gitt beskjed om funn av to
personer. Den ene med et åpent brudd i leggen, den andre med
lettere sjokk. Vi fikk raskt vite at det var en til, og Marit
fulgte personen med sjokk fram til den tredje savnede. Denne
personen hadde brudd i underarmen. På oppfordring fra Marit tok
jeg fram GPS'n for å finne kartreferansen, men uten radio var
det jo ingen å gi den til. Nå var også RKHK kommet fram, og jeg
trakk meg tilbake. GPS'n ble dratt fram igjen, for de hadde jo
radiokontakt. Det viste seg fort at det var behov for båre og
vakumkompress, og jeg meldte med frivillig til å gå å hente det.
Det var lett å gå ned, men tungt å gå opp igjen. Tror nok det er
mange som kunne gjort den jobben raskere.
RKHK gjorde en god jobb med bandasjering og spjelking. De fikk
den skadde med benbrudd opp på båre, og videre opp til stien.
Imens hadde Marit fulgt personen med armbrudd ned til KO hvor
den sjokkskadde allerede befant seg. Det ble gitt melding om at
det var behov for flere bærere, og Marit måtte opp lia igjen.
Pasienten ble forsvarlig surret fast til båren, og en tung tur
nedover startet. Selv om det kan virke behagelig å ligge på en
båre, så tror jeg nok det kan være litt skummelt også. Du er
helt prisgitt de som bærer, og under en sånn øvelse så er det
rom for litt lek. De siste meterne inn mot KO ble båren snudd
opp ned, og pasienten hadde god utsikt til asfalten.
Alle
ble samlet i KO, for å gjennomgå hva som hadde skjedd.
Spjelking, bandasjering og båresurring ble godkjent, og
erfaringer ble delt.
Så var det Marit sin tur til å søke med Sascha. Det ble lagt ut
en figurant inne i nedre stasjon, og det var mange som var
nysgjerrige på hvordan et søk med hund foregår. Det tok ikke
lang tid før det kom melding, og Marit måtte svare på mange
spørsmål.
Det ble en vellykket kveld, og jeg håper vi kan gjenta dette
senere. Kanskje vi skal gjøre som Mats foreslo - å ta en dag med
søk på fjellet.
Rena |
|