|
Spor
Med forstyrrelser og kryssende spor,
29. juli 2006
Har man lest de
foregående innslagene om temaet spor, vil man sikker tenke, ja
vel, var ikke dette litt tidlig? Vi har jo ikke akkurat gått så
veldig mange spor, og så skal man i en alder av 3 1/2 mnd
begynne med forstyrrelser og kryssinger i sporet. Til de som
stusser på dette må jeg si en ting. Helt enig, dette er litt
tidlig, hunden vet jo ikke eksakt hva han skal gjøre ennå en
gang. Øvelsen spor er langt fra generalisert ennå. Men
denne gangen kommer Murphys lov inn, og spiller meg et lite puss
i forhold til det som var planlagt....
Sporet ble i utgangspunktet lagt i
den hensikt å videreføre temaet, varierende
underlag. Denne gangen gikk vi på sand og pukk, med et sprett
innslag av gress. Vinden var perfekt, dvs jeg fikk lagt sporet
med en god og konstant vind i ryggen. Helst ville jeg hatt det
vindstille, men når tingene var som de var, fikk jeg lagt sporet
slik at Loke ikke hadde sjanse til å få noe overvær av godbitene
i sporet, eller slutten. Også denne gangen var det matskålen som
stod i enden av sporet. Selve sporet var på ca 60 m. Da hadde
jeg en god mulighet til å kunne krysse med sporet dersom han
ikke slo på det i fra starten. Vi jobber fortsatt ut fra
teorien, vi er på tur og så ser vi hva som skjer. Finner han
sporet er det bra, finner han det ikke, så er vi på tur. Loke så
at jeg forsvant med matskålen hjemme, og han hadde tydeligvis
begynt å forstå at vi nå skulle gjøre noe, fordi når jeg kom
hjem var han tydelig giret. Jeg latet som ingenting og lot det
gå 60 min før vi gikk hjemmefra og de 350 m bort til stedet hvor
sporet lå. Når han så jeg tok på med ryggsekken som jeg har
hundeutstyret i, begynte han å pipe og hoppe rundt. Jod noe har
skjedd og det er ikke bare forventning om mat.
Jeg gikk en annen vei bort
til sporet enn den jeg gikk første gangen. Tanken var at han
ikke skulle slå på sporet før vi var på det stedet jeg ønsket at
han skulle fange det opp. Hvorfor?
Tja
si det, tanken var å ha kontroll på øvelsen, men i ettertid ser
jeg at det ikke hadde vært noen skade om han tok sporet
hjemmefra og bort til stedet hvor jeg definerte starten. Jaja,
man lærer så lenge man lever... Jeg koblet på sporlinen i
halsringen, og dette tok han som et tydelig tegn på at vi skulle
leiet etter noe. Vi kom 90 grader inn på sporet, Loke vinklet
rett på i riktig retning. Han fikk overvær av en pølsebit bakom
seg, og snudde og tok den. Dette var fordi vinden kom inn bak
fra. Etter dette tok han opp sporet og vi fortsatte. Etter å ha
gått ca 10 m skjønte jeg at jeg legger godbiten med for kort
intervall. Ved nestespor skal vi spre de litt mer utover. Loke
har så fin fremdrift (jaja det er en valp vi snakker om, så
konsentrasjonen holder ikke veldig lenge før en pause) i
sporet, at han ikke lenger trenger bekreftelse i form av
belønning, så ofte som hvert tredje - fjerde skritt.
Etter ca 20 m kommer det en løs
hund mot oss. Eieren kommer noen meter lenger bak utpå
en asfaltert vei (Såheimsveien). Jeg bad eieren ta kontroll over hunden sin,
men det fikk han ikke med seg. Jeg bad han, men noe mer bestemt
denne gangen,
at han skulle ta kontroll over sin hund, og begrunnet det
med at vi var ute
og gikk spor. Da oppfattet han hva jeg sa, og begynte om noe
motvillig å nærme seg hunden sin. Når hans hund begynte å gå i sporet vårt
og plukke opp godbiter, sa jeg for tredje gang, med dertil
heving av stemmen om at han skulle ta kontroll over sin hund.
Eieren kom bort og forsøkte å få tak i hunden sin, men den ville
jo finne flere pølser, og når den nesten var borte ved matskålen
tenkte jeg, jaja det var det sporet. Både hund og eier hadde
krysset sporet som vi gikk tre ganger. Eieren tok kontroll over
hunden og fikk den vekk, jeg telte til ti og lurte på om jeg
eller den andre hunden hadde påvirket Loke så mye at vi kunne
glemme sporet.
Vi stod stille i noen sekunder,
mens jeg telte og Loke kikket etter den andre hunden, før han
satte nesa i bakken og fortsatte der han slapp. Han gikk elegant
forbi krysspunktene, med nesa plantet på sporet helt bort til
enden og matskålen. Den så han forøvrig ikke før nesa var helt
oppi skålen. Nå fikk jeg også en bekreftelse på at
godbitene kan med fordel legges med større mellomrom, siden den
forrige hunden spiste opp de fleste pølsebitene. Jeg var mektig imponert og veldig fornøyd.
Dette er en historien man nesten ikke tror.... Så jeg er glad
jeg hadde med meg fotoapparatet slik at jeg kunne få dokumentert
hendelsen :-)
|
|