|
Spor
To spor på rappen, 31 juli 2006
I dag la jeg ut to spor, et på
gress som hadde vinkler i seg pluss en overgang til asfalt og et
spor som ble lagt direkte på grus. Samme metode som før, godbit
i sporet, men avstanden mellom belønningene undervegs økte. Spor
nr en var på ca 50 m og spor nr to var på ca 70 m. Begge sporene
lå i 1 time og 15 min før jeg gikk de. Den største forskjellen
på dette sporet far de forrige, var at i denne dagen regnet det
som om himmelen var åpen når jeg la sporet. Tanker om sporet ble
"vasket ut" før vi fikk gått det var der, men følte at dette var
noe vi måtte prøve.
I overgangene på spor nr en la jeg
litt ekstra med belønning. Denne gangen var det
kjøttpudding. Matskålen lå i enden av spor nr to, men det lå en
liten håndfull med mat i enden av spor en slik at følelsen av
belønning også skulle være der. Til min overraskelse rotet Loke
noe på spor nr en. Det virket som om gresset var vanskeligere å
gå spor på en de harde underlagene vi har gått tidligere. Hadde
regnet vasket vekk fertbildet? Sporet gikk i buer forbi 4 trær
som stod der, i mitt hode tenkte jeg at dette er starten på
vinkler i sporet. Dette med vinkler tror jeg egentlig er
vanskeligere i vårt hode enn i hundens hode.
En sanset hund går sporet der det
 ligger,
men en hund som ruser går ofte over vinklene. Jeg hadde med meg
datteren min, Frida på 5 år. Hun er opptatt av Loke og synes det
er spendende å se utviklingen til hunden. I tillegg er hun flink
med dyr. Hun ser riktignok ting igjennom barns øyne, men hun har
en forståelse rundt dette med hund og mentalitet, som på enkelte
områder overgår voksne og såkalte kjennere i fagområdet. Så det
å ha med henne er stort sett bare et pluss. Ok, dette faller vel
egentlig under sosialisering eller miljøtrening.
Som sagt gikk det noe tråere dette
sporet på gresset, svingene rundt trærne var ikke den
utfordringen som jeg kanskje trodde det skulle bli, etter hvert
satt han nesen mer i bakken og vi var i gang. Så kom vi til
overgangen gress - asfalt. På asfalten hadde kjørt to biler som
jeg så mens jeg var i området i forbindelse med utlegging av
spor to. Her stoppet det opp. Loke fant ikke sporutgangen over
asfalten og begynte å gå i sirkel for å søke etter sporet. Det
fant han ikke og vi ble stående og vente. Loke begynte å pipe og
tydelig vise frustrasjon. Vi stod sikkert i et per minutter,
kanskje mer, før han satte nesen på asfalt underlaget og gikk
sporet til slutten. Dette finner jeg meget interessant. Det
virket som om han plutselig bestemte seg, eller hadde fått
stokket tankene og duftbildet riktig og satte i gang.
 Mellom
spor en og spor to lekte vi for å løse opp situasjonen, samt for
å skille jobb og ikke jobb. Før spor to ble han satt på
sporlinen. Jeg skiller med gå på tur og gå spor med å sette på
sporlinen. Dette er med på å gi hunden riktige arbeidstegn i den
jobben vi skal gjøre. Spor to tok han med en gang. Det var en
tydelig forskjell på det å gå på gress og grus. Både draget og
intensiteten i sporet var bedre her en ved spor en. Det kan godt
hende at han nå var mer våken siden vi nettopp hadde gått et
spor, eller så har han fått en bedre læring på grus enn på
gress. Uansett så var det merkbart og markant forskjell. I enden
var matskålen, og nok en gang er det gledelig å se at Loke ikke
ser slutten før nesa dulter bort i matskålen.
 |
