Tilbake til hovedsiden; Trening med Finn-Arild & Loke

Ja nå snakker vi. Det er dette jeg har ventet på. Lavinetrening, kanskje den mest særeste formen for hundetrening som finnes, men for meg den mest komplette form for hundetrening. Som en oppsummering kan man si at lavinetrening består av følgende; hund, vinter og minusgrader, vind og graving, mye graving. Det er 6 år siden jeg sist gjorde dette for første gang med min egen hund, og jeg var veldig spendt på hvordan dette kom til å gå.

For å lage en hule eller graven fjerner man gjennomsnittlig 12 m3 med snø. Denne graven blir fylt igjen minus et rom på ca 5 m3 hvor figuranten blir liggende igjen. Så settes hunden i søk de  finner og graver seg ned til figurant. Så gjentar man det hele, opp og nedgravingen av figurant for den neste hunden, og neste hund... Ofte graver vi flere graver for å kunne veksle på funnsted for hundene.

Så hvordan får man hundene til å finne mennesker under snømassene? Man starter forsiktig og så utvider man utfordringene. Aller først må man sjekke ut om hunden er engstelig for små rom. En snøgrav har en liggeplass som er 2,5 m lang, 1,5 m bred og ca 1,2 m opp til taket. Hunder som skal bli godkjente må ha et stort ønske om å komme seg ned til dette lille rommet for å finne figuranten. Introduksjonen til en snøgrav gjøres ved at hunden tas med frem til hulen og møter en figurant. Avhengig av hvor trygg hunden er jo raskere går de inn i hulen. Her inne får den en belønning og kos av figuranten. For Loke sin del var det ingen tvil på om han ville inn i hulen. Det var ingen tvil å spore, han gikk rett inn.

Etter dette får hundene se at huleåpningen blir tettet igjen med snø. Denne første tettingen er så tynn at bare hundene dytter forsiktig med en pote eller snuta vil det bli et hull i stengsle og veien inn er kort. Som de fleste andre Rottweilere jeg har møtt bruker de ikke bare luktesansen med nesa si, de dytter og presser med den også. Så også denne  gangen Loke boret seg vei inn i hulen, uten å vise tvil på at det var det han ville. Nå kan man si at dette ikke er overværstrening, dvs hunden finner ved bruk av syn og ikke lukt. Det er i utgangspunktet noe vi ikke ønsker. Det er hundens fantastiske luktesans som skal hjelpe oss i å finne den savnede under snøen. Her må man skille, dette er innlæring på lavinetrening. I bunn på Loke ligger det en læring fra annen trening i å bruke nesa, så det at han ser nedgravingen her ødelegger ikke for innlæring av søk, men det gir han en påvirkning på at det er under snøen at noen befinner seg.

Etter at denne første blokkingen av huleåpningen gikk greit la vi på litt snø. Dette gjorde at han måtte jobbe mer for å komme seg inn. Litt mer her er to - tre grafsinger før han boret seg igjennom på nytt. Dette var jeg fornøyd med. Vi hadde kommet godt i gang med den biten som er aller viktigst for meg som hundefører, lavinetrening og vinterredning. Loke fikk seg nå en velfortjent pause. Jeg koblet han og tok han med tilbake til bilen hvor han skulle få slappe av. På vei ut av hulen i koblet stand, kalte figuranten på Loke. Det gjør at han ble ivrig på å gå tilbake til figuranten, men jeg lot han ikke få lov til det. Jeg sa ikke noe til han, men jeg gikk mot bilen og han måtte bli med meg, selv om han hadde veldig lyst til å løpe bort til fig igjen. Hva oppnår jeg med dette? Hunden blir tatt ut av en setting som han synes er veldig morsom, for så å bli tatt med til et sted hvor han vet at her skjer det ingen ting, i buret er det ro og hvile. Neste gang vi gjør oss klar for lavinetrening øket motivasjonen til hunden, fordi han assosierer situasjonen med noe veldig positivt. Tanken er at han da vil lettere sette en markering ved å begynne å grave fordi ønsket om å finne er ennå sterkere en første gangen.

Loke lå i ca en time før det var klart for hans tur igjen. Ønsket om å komme seg fort ut av buret, draget i linen mot feltet viste meg at tanken jeg hadde om økt motivasjon hadde noe for seg. I stede for å la han se denne nedgravingen, lå grava klar for oss. vi gikk inn i området fra en litt annen vinkel, slik at Loke skulle få ferten av grava på litt avstand klaffet bra. Jaja først fikk han ferten av gravemannskapet og sjekket de ut, så styrte jeg han på tvers av vinden og på ca 25 m avstand til graven slo han perfekt når han kom inn i fertbildet og løp opp til grava. uten å nøle satte han i gang med å grave. Denne gangen jobbet hen i ca 30 sek med graving før han fikk et hull ikke større enn at kroppen hans akkurat fikk plass til å presse seg inn i til fig. I tillegg til det så kikket han ikke på meg en eneste gang mens han holdt på. Det indikerer selvstendighet i sitt arbeide, og det liker vi :-)

Konklusjon; Det er ikke mye som skal til for at far skal bli gald som et lite barn! Loke er ikke redd for små mørke rom, han følger opp fert, han graver seg inn til fig og han er selvstendig. Dette tegner bra.