|
Mye har skjedd i månedene september til
desember
Det er tid for en liten
oppsummering. Om få dager er Loke 8 mnd og fra å være litt over
8 Kg når han ble hentet på
Everotts kennel i juni mnd veier han nå ca 36-37 Kg. Det er
ikke bare vekten som har økt, også hans kapasitet på alle
områder har økt.
Fra september mnd har vi hatt
en rekke nye opplevelser som har bidratt til å øke
erfaringsgrunnlaget på ekvipasjen. Ja jeg er inkludert. som en
kjapp oppsummering er Loke en helt annerledes hund en det min
forrige hund var. Trym var en tøffing på alle områder og veldig
selvstendig. Loke er mye mer samarbeidsvillig og kontaktvillig
en det Trym var, men han har ikke like stort mot, uten å si at
han har for lite. Det kan faktisk være en fordel å ha en hund
som ikke føler at han kan fikse hele verden selv, men heller i
samarbeid med far :-).
Det gode samarbeidet jeg og
Loke her gir deg utsalg i svert få konflikter. Lederskapet
ligger bra i bunn, før han nå går inn i perioder med
kjønnsmodninger. Rundt et år + - går det et skille i hundeverden
hvor ungdyrene går fra å bli oppfattet som barn til
ungdom/voksne individer. Jeg merker at Loke har våknet for andre
ting enn bare det å være glad og leken. Luker har begynt å bety
mer, og han har startet med å løfte litt på beinet når han
tisser. Ikke hver gang og ikke alle steder, men plutselig
begynte han å sporadisk tisse på trastammer og andre punkter
hvor andre hunder tydeligvis hadde tisset før ham.
I spor verdenen har jeg
forsøkt å opprettholde variasjonen med sporleggere, egne spor,
forskjellige underlag, lys- og værforhold. Jeg har ved noen
anledninger brukt min eldste datter, Frida på nå 5 år
som sporlegger og for å gå enkle lydighet med Loke. Sporen blir
ikke "enkle", du vet av barn og fulle folk.... Hun får fritt
spillerom under påsyn av meg, og sporene går over stokk og stein
og gress og asfalt om hverandre. De sporene jeg har gått, hvor
Frida har vært sporlegger har vært krevende, men utrolig
morsomme både for meg og Loke. På lydighet siden må jeg si at
jeg er imponert når jeg ser en 5 år gammel jente som får en
hannrottweiler på 37 kg til å sitte som en Konge og gir hals på
kommando. Dette kunne jeg selvfølgelig ikke ha gjort hadde jeg
ikke vært sikker på at Loke er en tvers igjennom snill gutt som
elsker å både leke og være sammen med Frida.
Det
er et spor jeg ønsker å dra frem, som jeg ser på som en milepæl
i det vi jobber med. Sporet på sen første snøen gikk på gress,
snø, steinur og skogsbunn i den rekkefølgen. Sporleggeren gikk
med sin egen hund under utlegget, og på deres vei krysset de
gamle spor av rådyr og andre mennesker. Dette kunne man tydelig
se i sporsnøen. Spørsmålet blir da; Hvor mange kryssede spor går
vi i terreng som vi ikke har sporsnø og som vi ikke vet om?
Forstyrrelsene var ingen problem, og man kan rose korrekt atferd
når hunden har lav nese og er i fotsporet til sporleggeren ut
fra at man ser hva hunden gjør.
På miljøsiden har vi vært i
Sverige på ruinsamling i november mnd. Dette gav en kjempe
erfaring ved
å
kunne gå i ruinmasser, korridorer, trange og mørke rom, varme,
støy og forholde seg til mange mennesker og hunder innenfor et
relativt begrenset område. I tillegg benytter jeg enhver
anledning til å ta med Loke på steder hvor miljøet kan være
spendende og utfordrende for ham. Trapper har jeg tidligere
sagt, vært et utfordrende tema. det er det ikke lenger, vi har
gått mye i trapper opp og ned, opp og ned. Slappet av i trapper,
spist mat i trapper, lekt litt i trapper, kost i trapper. Vi har
jobbet med trapper og endret det til en utfordrende sak til en
naturlig del av den daglige lufteturen.
Nå står vintertreningen for
tur, og 16 desember var den første offisielle
vintertreningsdagen. Det er
for
lite snø til å kunne lage de store lavinefeltene, men vi valgte
å trene overvær i det som skulle vise seg å bli en stormfull
dag. Det var vindkast som gjorde at det ble vanskelig tiltider å
holde seg på beina. Vinden snudde flere ganger så det å føre
hund opp mot vinden ble også en utfordring. Det skal også nevnes
at Frida var med denne dagen, nok en gang hun imponerer meg. En
5 åring som synes det er gøy å
være med i slikt vær er ikke hverdagskost. Ok, med Frida på
delvis gående ved siden av meg og delvis på bærende på ryggen
jobbet vi oss opp mot stedet hvor figuranten satt. Og når Loke
fikk ferten i nesa var det ingen tvil, rett på. Jeg tipper han
fikk ferten på ca 100 m avstand. Hadde vinden vært mer konstant
fra ett sted tipper jag at den avstanden sikkert kunne dobles i
det åpne landskapet ved foten av Gaustatoppen. |
|