Tilbake til hovedsiden; Trening med Finn-Arild & Loke

Miljøtrening

En stødig hannhund er gull verdt, 23 august 2006

Hunder er og blir hunder, og det er urettferdig å tilegne dem egenskaper som mennesker. Det betyr ikke at man ikke skal vise kjærlighet ovenfor disse trofaste firbeinte som ser på sin leder som noe opphøyd. Med det som utgangspunkt, vi som ledere og de som våre undersåtter, er det opp til oss å tilrettelegge hverdagen slik at den blir tryggest, mest innholdsrik og interessant som mulig.

Klok av skade fra min forrige hund, hadde jeg bestemt meg for at Loke ikke skulle få hilse på hunder som jeg ikke var sikker på. Det er en missforstått sannhet at hunder skal få ordne opp selv når trøbbel oppstår. Det blir like fornuftig som å si at ungen din får ordne opp når en bølle som er mange år eldre og ikke minst sterkere denger løs på ham og vi bare skal stå å se på. Det er for det første vi som bestemmer om hundene våre i det hele tatt får lov til å sloss med andre. I min hundeverden, får de ikke lov til å sloss. Og en valp skal slippe å møte bøller. Det har man mye igjen for når de selv blir voksne.

I laget er vi så heldige at vi har flere stødige hunder, de fleste tisper, men også en hannhund. Max er en 2 år gammel Risen som ser på livet med lekne øyne. Selv ikke den mest kranglevorne hannhund klarer å sette han ut av spill. Han har et utrolig fint sett med signaler som bare stråler glede og godmod. Han er fullvoksen og en fullvoksen Risen er stor, i vertfall når man selv er en valp. Loke har hilst på Max før, men da bare en raskt tur. I dag skulle de gå sammen på tur. Loke selv har et fint sett med signaler, og han er ikke overivrig ovenfor andre hunder. Det setter jeg pris på.

Når Max og Loke møtets viste Loke med en gang at han ikke ville finne på noe tull. Han bøyde seg sammen og gjorde seg liten uten å krype. Max tok signalet med en gang og hoppet unna for å løse opp situasjonen. Da løste Loke opp også. når Max kom tilbake viste Loke på nytt at han ikke hadde til hensikt å finne på noe tull, ved å gjenta det han gjorde første gangen, og Max vek unna igjen. Nå begynte Loke å følge etter denne stor hannhunden, men passet på å ikke være i veien eller utfordre han. Dette likte jeg. Etter hvert begynte Loke å invitere til lek. Da forstod jeg at Max hadde gitt den slakken som trengtes og Loke hadde gått frem på riktig måte.

En stødig hannhund kan gi mye til en unghund. Han kan vise vei samt lære de andre opp i hundediplomatiet. I tillegg til det er en hannhund som en storebror som faktisk bryr seg om lillebroren og som tar han med på det de store gutta gjør. Og det er med på heve selvfølelsen til den lille.