Sommer er ferie for de fleste. For medlemmene av Rjukan lag er sommeren noe som må utnyttes slik at hundene opprettholder og utvikler seg på de områdene de skal. Ferie eller ikke, det er viktig å jobbe med hundene også når vi har ferie :-). Den 27 juli 2007 tok vi utfordringen med å gå tre hundeekvipasjer i samme spor. Det var noe vi neppe vil glemme med det første......

Etter forslag fra Maryan gikk vi denne kvelden spor. Vi var tre ekvipasjer som byttet på å gå sporet. Finn- Arild Bystrøm og Loke fikk det tvilsomme æren å starte seansen. Loke tok fort ferten, og trasket i vei i et behagelig tempo. Han er grundig på fast underlag, og Finn-Arild går spor med lina festet i halsbandet uten at det har noen betydning. Vi fulgte jernbanelinja, med det skiftende underlaget som er der - sviller, grov grus, buskas og gress. Så bøyde det av ut på gress for så å fortsette på hardstampet jord. Sporet fulgte et strekke hvor vi tidligere på dagen hadde parkerte bilene i forbindelse med overværstrening, så det var godt overtråkket av både hunder og folk. Her ble det funnet en gjenstand, og vi fikk bekreftet at Loke kan gå sport på ulike underlag. Loke fortsatte langs jordveien og ut på et jorde med gress. Her ble det tydelig at sporet var mistet, Loke hadde nok fulgt sporet til Ingelin fra tidligere, og etter litt rådslagning ble det byttet hund. Rena Aadalen og Fame overtok.

Fame viste ikke noe interesse for sporopptak, så vi gikk tilbake til siste sikre sted. Der var det et veiskille, og Fame ville nedover langs en potetåker. Her hadde vi også tråkket en del tidligere på dagen, og Maryan som hadde gått ut sporet informerte om at hun ikke hadde gått på dyrket mark. Da ble Fame styrt i den andre retningen, og tok etter hvert opp sporet der. Nok en gang fulgte vi jernbanelinje. Et nytt underlag for Fame, men hun gikk bra og plukket to gjenstander. Ved gjenstand nr 2 var det på nytt et veiskille, og Rena gav seg mens leken var god (feiget nok litt der).

Maryan Jore og Emmi overtok, og nå ble det fart i sporsøket. Vi fulgte over et gresskledd jorde, og Emmi vimset litt. Etter å ha blitt kvitt litt energi, slo hun inn på sporet som førte oss inn i et kratt med småskog og høyt gress. Her var det bare å følge på, for Emmi holder et høyt tempo. Etter å ha forsert krattet var det nok en mulighet til endring av retning. En forbipasserende jogger med hund var det så vidt hun enset, og hun fortsatte sporet på jernbanelinja. Slik fortsatte sporet. Loke, Fame og Emmi vekslet hele tiden med å gå sporet, og å følge etter som "observatører". Når den som sporet stoppet for å orientere seg, ble det litt stress og piping fra de som måtte vente. Loke begynte å trekke i bandet, og han har nok sele neste gang det blir gått sport på denne måten. Totalt var sporet ca 3 km, og vi brukte ca 2,5 timer på å komme i mål. Fame var helt tydelig sliten på slutten, men det var så god motivasjon at det fulgte to etter som var klare til å ta over at hun gikk på viljestyrken. Det var konkurranse fra først til sist. Alle ville gå spor, og alle ville ha gjenstandene.

Erfaringene fra denne måten å gå spor på er mange. Ikke bare skal du stole på hunden, men du skal være så sikker på at det er riktig at det ikke skal være tvil når du får spørsmål om du har sporet. Ikke lett å være sikker når du skal svare på vegne av tre ekvipasjer. Det er nyttig å være flere som kan vurdere situasjonen underveis. Ved et sportap er det flere som har gjort observasjoner, og det er mulig å diskutere seg fram til løsninger. Den prestasjonsangsten som ligger der må en bare undertrykke, og nok en gang må uttrykket "stol på hunden din" repeteres i hodet i det uendelige.

Det er lett å gjøre seg opp en mening om hvordan sporlegger har gått, men det blir bevist gang på gang at dette kan ødelegge et i utgangspunktet godt spor. Som regel er det hundefører som kludrer det til ved å ikke la hunden få nok line. Det er utrolig surt når du er usikker og derfor gir fra deg sporet, og neste ekvipasje finner en gjenstand etter 10 meter. En annen erfaring er at hundene faktisk jobber, selv med den forstyrrelsen det er å ha to andre ekvipasjer pesende etter. De blir på en måte enda mer sugne på at dette skal jeg klare. Dette er helt klart noe vi bør praktisere oftere, og kanskje bruke på hunder som ikke er så veldig sporsugne. Det å bli snytt for et spor kan være god motivasjon.